Basshunter - Now You're Gone (singel - 2007)

 

Basshunter - kjent fra landeplagen og russehit'en "Boten anna" i 2006. Har gjort genistreken og lagd låta på nytt (regner jeg med - høres slik ut) og brukt killer comboen: engelsk tekst - som fulle fjortisser kan synge med på for å virke verdensvante og pene damer i musikkvideoen.

 

"Now you're gone" har urovekkende nok tatt helt av i England - 13. januar i år kom den opp på førsteplass i UK Singles Chart, 18 jan. lå den på 2. plass i Irland. Er ingenting hellig lengre ?? "Boten Anna" tok av i Norge fordi russen ville ha en låt de kunne synge med på selv med godt over pi i promille. At den var den første låten med svensk tekst til å komme på førsteplass i nederlandske hitlister forteller mer om Nederlands legalisering av dop en sangens kvalitet. Og at den gjorde det godt i Sverige - tja bare innrøm det - vi hadde gjort det samme i Norge.

 

The Sun har hengt seg opp i ex- miss norway / pornostjerne / glamormodell Aylar - og det er forståelig -  hun ser helt oki ut.
Lenge leve god lyssetting gode sminkører. Denne gangen synger ikke Aylar - kanskje like greit - hun er god til å danse i motlys da. Som den seriøse avisen som The Sun er har de også linket mr. Basshunter og Alyar som et par - men som alt annet som står i The Sun er dette umulig å verifisere.

 

Låta handler denne gangen ikke om et overvåkningsprogram (eller som det skulle vise seg senere en virkelig dame) på en IRC kanal. Jeg har hørt låta en del ganger mens jeg har skrevet denne posten og kommet frem til at låta nå handler om en som venter ved telefonen på ei dame som han savner og ser på bilder. Jeg tror videoen skal vise noe av dette, den handler om noen fine damer og sikker kjekke gutter som sms'er og msn'er og drar ut på byen for å danse fordi Basshunter DJ'er.  (???? WTF ???) JAJA - men de får hverandre til slutt da.

 

Basshunter - Aka. Jonas Erik Altberg - begynte å lage det han selv  karaktrisere som eurodance i 1999 i Fruity Loops - og i april 2006 signerte han med Warner Music - på tide å finne frem rebirth igjen skjønner jeg. Han er født i Halmstad, Sverige 22. december 1984. Mr. Basshunter har "mistet" en hjemmelagd pornofilm på nettet og har tourettes syndrom.

 

Tilbake til låta igjen - jeg må nesten gi den tre karakterer.

Hemsedal cafe - 100
På TV (videoen) - 37
Over alt ellers - minus 100

Som man kanskje kan lese av karakteren så er dette en låt som er gøyal å ta av til når man har drikket bort mesteparten av folkeskikken. Ikke til å sove til - eller slappa av til. Jeg vil ikke foreslå å ha denne på iPod'en når du går tur i skogen med dama / duden. Hvorfor du i det heletatt skal ha med iPod i skogen er noe jeg vil komme nærmere inn på i en annen blogg.

 

-Øystein

PS: Jeg ønsker å gjøre dere oppmerksom på at karakterene gjelder for denne anmeldelsen alene - og kan ikke overføres til andre anmeldelser.

PS2: Toska etterlyste å få høre låta. Her finner du låta og videoen i crappy YouTube versjon:

Samfunnshelvete konsert 14.12.07 - Du skulle for f**n ha sett dem nå

Denne kvelden var det duket for konsert på Amplifier Rock Bar i Oslo. Rakafant, Samfunnshelvete og Pausefisk skulle spelle opp til dans.

 

Alle tre skribentene fra bloggen "skivesnakk" var tilstede og ved hjelp av den kjente stein, saks og papir testen vant jeg æren av å skrive om konserten. Så jeg stakk i baren for å kjøpe noe alkoholfri øl - farris var det jeg fikk.

 

Konsertkvelden startet veldig bra med oslobandet Rakafant som spelte energisk og morsom skapunk på søplebøtte og hjemmelagd gitar.

 

Så var det duket for kveldens høydepunkt - i hvert fall for undertegnde - Samfunnshelvete skulle spelle. Samfunnshelvete er et band som startet på midten av nittitallet på rockeverkstedet i Spydeberg. De seks medlemmene er fra Spydeberg, noen av dem flyttet litt rundt om kring i landet, men de møtes nok til få spillt inn ett par EP'er. Musikken er hardslående rock inspirert av Raga Rockers med gode norske tekster som er lette å synge med på. Den siste EP'en deres, med tre gode spor, kan du kjøpe billig på www.samfunnshelvete.no eller på konsertene deres.

 

Konserten startet med litt monitorproblemer for Kenneth(vokal) og fortsatte med litt lydproblemer for oss publikum. Men hva gjorde vel det - vi kan jo tekstene på de fleste låtene alikevel og der vi ikke  kunne tekstene lærte Tori oss opp. Med klassiske publikums favoritter som Ole Alkohol, Hele Planeten og Månerakett og nyere låter som Løgn og "Den helt nye" :-) vant de publikums hjerter denne kvelden.

 

Desverre var det ikke fullt hus på denne konserten - men det er vel ikke annet å forvente seg når man legger konserten til tid på året da 99,38% av Norges befolkning går rundt i en rus av juleshoppingsstress og påspandert akevitt. Men vi som var der koste oss stort.

Jeg vil gi konserten 28 poeng - ikke høyere pga. problemene med lyden (fiks en bedre lydmann neste gang gutta)

 

Sjekk ut musikk og info om banda på http://myspace.com/rakafant og http://myspace.com/samfunnshelvete

 

Ps. Når Pausefiskene skulle spelle så hadde jeg dratt videre i Oslonatten på leiting etter alkoholfri øl og bilen jeg skulle kjøre hjem, så jeg vet ikke hvordan de hørtes ut. Du kan sjekke ut musikken deres her:  http://www.myspace.com/pausefiskene

Ps2. Sorry for crappy kvalitet på bildene - det var alt den alt for dyre mobilen min greide å gjøre.

BRUCE SPRINGSTEEN "MAGIC" (2007)

Enkelte ganger er det ikke så lett å vite hvilket album man skal høre på, så da er det greit å la de som sitter på andre siden av radioen velge for deg. De valgene lar jeg som regel være opp til P4 Bandit (P4 sin rocke kanal). For 2 uker siden valgte de til og med indirekte hva jeg skulle sette på hjemme. Onsdag 28 november ble jeg nemlig den heldig vinner av det albumet jeg nå sitter å skriver om. Som om ikke det var nok så vant jeg senere i uken billetter til den totalt utsolgte konserten med E-street Band og Bruce i Spektrum 4. desember. Det er med andre ord ikke tvil om hvilken radiokanal som er min favorittkanal!

Men hva syne jeg om albumet? jeg har aldri vært noen stor springsteen fan, men jeg husker at tromme åpning på "Born in the USA" var noe av det tøffeste jeg viste om når jeg var liten drittunge. Egentlig har jeg alltid syntest at Springsteen har vært litt kjedelig. Jeg kjenner at jeg skammer meg litt over det nå. Etter at jeg faktisk har satt meg ned å hørt på både nytt og gammelt av denne mannen har jeg fått skikkelig respekt for han. Og etter å ha sett han live er jeg overbevis om at han er en av vår tids største musikkere. Magic er et skikkelig Springsteen album tvers igjennom og det høres at han og E-street Band virkelig har hatt det morsomt sammen på denne skiva. Albumet inneholder alt fra fete rockelåter som "Radio Nowhere" gode pop låter som "Long Walk Home" og nydelige balader som "Devil's Arcade". Man trenger absolutt ikke å ha hatt et lang forhold til Springsteen for å bli glad i dette albumet (det er jeg et godt eksempel på). Det som kansje trekker litt ned er at dette ikke er et kjempe spennende album. Det er ikke så mye nytt å anderledes fra denne gjengen på denne skiva, men det er nok meningen også. Det er ikke vits å finne opp kruttet på nytt var det en gang noen som sa. Litt "cheesey" blir det også noen ganger med sax solo, men det var sykt fett live!

Tilslutt vil jeg si at om du har mulighet til å se Springsteen live så ikke nøl. Bedre live opplevelse skal man lete lenge etter. Håper jeg klarer å levere like bra på scenen når jeg blir like gammel....


7 av 10

SILVERCHAIR "YOUNG MODERN" (2007)

Klare høstkvelder er både fine og ganske sjeldne i Oslo. Derfor tenkte jeg at jeg skulle benytte den fullt ut ved å faktisk ta en tur ut. Det endte selvfølgelig på Platekompaniet i Bogstadveien (Det var kanskje den underbevisste planen hele tiden?) som faktisk har åpent helt til kl. 22.00!!! Etter å ha brukt lang tid på å gå nøye gjennom skivene på tilbud, måtte jeg konstantere at jeg faktisk ikke fant noe jeg hadde lyst på. Planen ble da å kjøpe noe jeg allerede har eid, men dessverre har mistet. Silverchair sitt andre album, Freak Show, har lenge vært borte fra min samling, så i kveld skulle den endelig finne veien tilbake. Det som skjedde var at jeg heller fant et Silverchairalbum jeg ikke visste om. De slapp et album i 2007 uten at jeg har lagt merke til det...!! Det endte selvfølgelig med at jeg ble noen kroner fattigere, men et album rikere.

Det er noen dager siden jeg skrev det første avsnittet i denne anmeldelsen. Jeg har hørt igjennom albumet mange, mange ganger, men jeg kan dessverre ikke si at det har blitt noen favoritt. Jeg ventet ikke at de skulle levere like tunge og kule riff som de gjorde på de første skivene, (da var de jo bare rebelske tenåringer) men jeg hadde ventet en god fortsettelse av deres forrige skive ”Diorama”. Det var en utrolig god skive med masse sære og fantastiske låter, men nå virker det som om de virkelig ønsker å bli kvitt de siste restene av rockestempelet. Det er poplåt på poplåt, og en sang minner meg til og med mer om noe Mika kunne ha gjort. Dette synes jeg ikke er interessant i det hele tatt. Det heller nesten mot heismusikk!! Det gjør meg virkelig vondt å skrive slike ord om mine gamle helter, men det er sannheten. Vil dere virkelig oppleve Silverchair, så kjøp en av de fire forrige skivene. Vil du ha tung rock så kjøp ”Frogstomp” eller ”Freakshow”. Vil du ha virkelig god, sær og rolig rock/pop så kjøp ”Neon Ballroom” eller ”Diorama”. Vil du ha et forsøk på å lage genierklært musikk pakket inn i et fint cover, kjøp ”Young modern”.

2 av 10 (mest fordi jeg ble fryktelig skuffa....)

SMASHING PUMKINS "ZEITGEIST" (2007)

Det var med en delt følelse av skepsis og glede jeg mottok nyheten om at Smashing Pumkins skulle prøve seg i studio igjen etter å ha vært oppløst siden 2000. Dette var ett av mine store favorittband for noen år tilbake siden. Da jeg i 2000 fikk oppleve dem live i Oslo på deres ”last tour ever”, var det desidert en av mine største konsertopplevelser. De senere årene så har albumene deres vært så som så. De har blitt sykere og mer spesielle. Det har vært morro å dykke inn i frontfigur Billy Corgan sitt syke hode på ”Machina” platene og ”Adore”, men det var ikke den gode, sære og melodiøse rocken som jeg falt for på album som ”Siamise Dream” (Jeg var forøvrig bare 11 år da det kom ut, så jeg oppdaget det først et par år senere) og salgsuksessen ”Mellon Collie and the Infinite sadness”. Det var derfor derfor jeg også møtte dette albumet med skepsis. Jeg var redd at dette skulle være enda et langt steg vekk fra gode gamledager da de virkelig hadde lært seg å spille rock gjennom å utvikle sitt musikalske språk på det to første skivene.

Allerede fra første sekund på første låt så er bekymringene som blåst bort. Trommelyden på trommesoloen som åpner skiva er som dratt rett ut av ”Siamise Dream”. Det er tydelig at det orginale bandet er samlet igjen. Her er det gode gamle rockesoundet tilbake, og det låter nydelig, gode gamle smashing Pumkins. Gitarlyden er der. Vokalen, låtene - alt. Endelig er Smashing tilbake!!! Utover i skiva så dukker noe av det ”nye” Smashing opp, og dette kommer tydelig frem på låter som ”United States” og ”Neverlost” som jeg personlig synes blir litt kjedelige. Mot slutten av albumet så får vi igjen servert ”smashing” rock igjen, før det flater ut i to psychedeliske ballader slik som bare Billy kan gjøre dem. Alt i alt er dette en bra combackskive fra de knusende gresskarrene, selv om dette albumet nok ikke vil få like mye plass i hjertet mitt, eller blir like legendarisk som Siamise Dream.

Hvis du likte gamle gode Smashing, så bør dette albumet få en plass i din cdhylle. Det er retro og inovativt på samme gang, og det er sjeldent at band klarer å passe så godt i sine gamle gode fotspor, samtidig som de setter nye avtrykk. Da jeg kjøpte denne skiva, så gledet jeg meg til å skrive om hvor mye jeg savnet gamle Smashing. Istedenfor endte jeg med å oppdage det gamle i ny forpakning. Men dette albumet blir nok fortere kjedelig enn klassikerne.

Karakter: 7 av 10

ALICE IN CHAINS "MTV UNPLUGGED"

For de som ikke kjenner så godt til “MTV UNPLUGGED” så er det et konsept som har holdt det gående siden 1989, og det var stort på begynnelsen av 90-tallet (den gangen MTV faktisk handlet om musikk og ikke slitsomme realityshow). Konseptet gitt ut på å sette kjente artister i en situasjon hvor de ikke kunne bruke elektrisk gitar, el-bass eller synth. På den måten måtte de skrive om sine sanger til å passe en intimscene med stearinlys og kassegitar. Resultatet ble en lang rekke legendariske konserter med band og låter man var vant til å se og høre på store scener med masse vreng! Noen av de mer kjente som har stilt opp på dette er Eric Clapton, Paul McCartney, våre egene tungrockere: TNT, Bruce Bringsteen og en hel del andre. Kiss ble faktisk gjenforent for å stille opp på MTV UNPLUGGED og har holdt sammen siden. Den mest kjente konserten i dette konseptet er kansje Nirvana sin. Det var nemelig en av Curt Cobain sine siste TV opptredner før han døde. Konseptet lever den dag i dag (selvom ikke MTV Nordic velger å sende det), og de som skal i ilden i år er blandt annet Mary J. Blige, John Mayer og The Police.

10. April 1996 entret Layne Staley, Jerry Cantrell, Mike Inez, Sean Kinney og for anledningen, gjestegitarist Scott Olsen, The Majestic Theater i Brooklyn New York. Det var Alice In Chains sin første spillejobb på 3 år og en av de siste med orginalmedlemene. Konserten er en fantastisk Blanding av melankoli og sarte nydelige gitar riff. Stemningen fra konserten har blitt fanget opp av mikrofonene, forflyttet seg over på cd, velter ut av mine høytalere og fyller rommet med en sart stemning og demper lyset. Denne skiva er perfekt til sommere som denne vi nå har hatt, for denne musikken elsker regn og sene nachspiel. Metal/Grungerock Låtene til Alice in Chains gjør seg så absolutt spilt på kassegitar, og man kan virkelig høre at dette er dyktige musikere som ikke nødvendigvis trenger å gjemme seg bak stor fuzzlyd. Vokalist Layne Staley sin ekstremt slitene stemme blir utrolig ærlig og vakker i denne sammenhengen, og man hører virkelig at dette er låter som kommer fra deres hjerter. Konserten omfatter bandets største hitter samt en ikke tidligere innspilt låt; ”Killer is me”. Dette er et album som er så godt sydd sammen at det er vanskelig å trekke ut enkelt låter siden alle burde høres i sammenheng, men skal jeg alikevel gjøre det så vil jeg trekke frem perler som: ”Down in a hole”, ”Rooster” og ”Got me Wrong”. Dette er en nydelig uhøytidlig seanse som virkelig sammenfatter de gode gamle grunge dager på tidlig 90 tallet. Hvis denne skiva ikke allerede står i din hylle, så grav frem flanellskjorta fra skapet og kom deg på platesjappa. Man trenger ikke å være Alice in Chains blodfan for å smelte av denne skiva. Jeg skal ærlig inrømme at alle andre Alice In Chains skivene mine har jeg kjøpt på grunn av denne, og jeg synes fortsatt at dette er den desidert beste!!

Poeng: 10 av 10

ARVIKAFESTIVALEN 2007

Min høyre arm prydes nå av et svart og hvit armbånd med teksten ”Arvikafestivalen 07”.
Siden jeg nettopp har byttet jobb og ferie ble manglvare denne sommeren så, var denne festivalen min eneste mulighet til å få litt gjørme under støvlene og festivalstemning i blodet. Arvikafestivalen har faktisk blitt en relativt voksen festival når det gjelder størrelse. Festivalen har eksistert siden 1992 og hadde i år publikumsrekord med ca 17.000 besøkende. Jeg har faktisk besøkt festivalen to ganger tidligere (2001 og 2002), så i år var jeg tilbake på gamle trakter. Festivalen begynte egentlig som en synth/elektronisk festival, men har opp igjennom årene blitt mer en festival for oss som liker gitar og trommer også. Festivalen har huset band som TOOL, Hellacopters, Backyard Babies, Gluesifer og Astral Projection, for å nevne noen av de bandene jeg har lagt merke til (for fulstendig historikk se www.arvikafestivalen.se)

Festivalen i år kunne ikke skilte med like mange storheter som tidligere, men hadde fortsatt et meget interesant program. Problemet var bare at nesten alle de jeg virkelig ønsket å se var plasert tidlig på torsdag, og jeg jobbet slvfølgelig torsdag og kom ikke til festivalen før midnatt. At band som Block party, Timbuktu og Mando Diao spiller før kl 22.00 første dagen trekker en hel del ned på poengskalaen.

Årets høydepunkter fra hovedscenen må sies å være In Flames og The Magic Numbers. Førstnevnte leverte et fantastisk rockeshow til hoppende fans, og The Magic Numbers sine magiske countrytoner trollbandt pulikum en sen lørdags kveld. Festivalens absolutte høydepunkt var for min del Lillasyster (gamle LOK) som etter stort press fra publikum gav etter og spilte klassiske LOK-hitter som ”Lok står när dom andra faller”. Sangen fra publikum var så høy at det var umulig å høre musikk under refrenget!!


Alt i alt var dette en meget god festivalopplevelse. Lyden på alle scenene var upåklagelig. Området er serdeles godt egnet, campen er bra (men velg det nyeste av de to campingområdene hvis man ikke er virkelig ”hardcore”) og menneskene er hyggelige. Deltagerene på Arvika kan det med å skape festivalstemning. At biletten kun koster 800 svenske kroner, og at kjøreturen fra Oslo tar 3 timer, er også gode grunner til å besøke denne festivalen.

Årets festival får: 6 av 10 mulige Poeng

Hadde lineupen vært bedre, så hadde det blitt en klar tier!!